Hei! Jeg er en jente i 20 årene som føler at jeg blir litt "hjemsøkt" av fortiden min.
Da jeg var yngre var jeg i et miljø med svært få kristne. Jeg opplevde en del vanskelige ting i denne perioden, og det gjorde at jeg fikk det vanskelig i mitt forhold til Gud. Jeg hadde mange gode venninner rundt meg, selv om de ikke var kristne, og fikk spesielt en venninne som ble veldig nær. Vi var i utgangspunktet "bare" bestevenner, men etterhvert utviklet det seg en del forvirrende følelser mellom oss. Vi brukte utrolig mye tid sammen, og til slutt endte vi opp med å kysse. Etter dette ble det litt "roting" frem og tilbake mellom oss, selv om jeg i utgangspunktet aldri tenkte på oss som noe annet enn bestevenner. Jeg har alltid tenkt at Guds ramme for samlivet er mellom mann og kvinne, og etter en stund klarte jeg derfor å avslutte den romantiske relasjonen. Vi ble enige om å bare være venner igjen.
I dag er jeg på et mye bedre sted i mitt forhold til Gud. Jeg ønsker å leve livet mitt for og med han, men jeg merker at jeg at jeg sliter med å akseptere dette som en del av fortiden min. Jeg har jo egentlig alltid sett på meg selv som heterofil, og har et ønske om å gifte meg med en mann i fremtiden. Har aldri vært tiltrukket av jenter verken før eller siden, og sliter veldig med å forstå hvordan det kunne skje. Jeg kjenner ikke på noen av de samme følelsene for henne lengre heller, og syns det er vanskelig å forholde meg til det.
Jeg har noe kontakt med venninnen min fremdeles, på grunn av mange felles venner. Vi har snakket ut om det som skjedde nå i ettertid, og jeg har prøvd å forklare mitt synspunkt på saken. Jeg ønsker helst ikke at andre skal vite om det, da jeg egentlig ikke kan kjenne meg igjen i det som har skjedd. Dette sliter hun med å forstå, og hun har også stilt meg flere utfordrende og kritiske spørsmål i forhold til min tro og mitt syn på at ekteskapet tilhører mann og kvinne.
Jeg syns det er utrolig utfordrende å forholde meg til alt dette. Jeg bedt til Gud om tilgivelse for det utallige ganger, og bekjent/skriftet til en tillitsperson. Likevel føler jeg at det kommer tilbake til meg igjen og igjen. Hvordan kan jeg håndtere alle disse følelsene? Og hva kan jeg gjøre med relasjonen til min venninne?
Hilsen en jente som skulle ønske hun kunne forandre fortiden
Kjære deg
Takk for spørsmålet ditt til GuttogJente.no!
Du er en modig og reflektert ung dame som virkelig har fått erfare at ting du har gjort tidligere i livet ikke er så lett å bli «ferdig med». Det høres vondt ut å føle at fortiden din kommer opp igjen hele tiden. Vi synes det er flott at du tar dette på alvor, og at du ønsker å få hjelp til å få fred med deg selv angående det som fortsatt gjør vondt.
Beskrivelsen din av hvordan du havnet i en seksuell relasjon med en venninne uten at du egentlig ville det, gjør inntrykk. Når man er sårbar og sliter med andre ting kan det være lett å mistolke omsorg og varme fra venner/venninner, og i ungdomsårene er seksuelle følelser ekstra sterke og kan lett blandes sammen med andre gode følelser. Venninnen din møtte deg nok på noen av de behovene du hadde når du hadde det vanskelig, og så utviklet det seg til en seksuell erfaring du gjerne skulle vært foruten.
Du undrer deg over at du som regner deg som heterofil kunne komme i en sånn situasjon. Men det er egentlig ikke så rart, dere to hadde et godt og nært forhold til hverandre og når en da begynner å kysse og «rote» vil det kunne oppleves som positivt. Kroppen vår er jo laget slik at den reagerer positivt på god berøring. Det å kysse og kline kan føles bra uansett hvem det er, og en trenger ikke være homofil/lesbisk selv om en kan synes det er deilig å kline med noen av samme kjønn. Men det er mange som opplever å bli forvirret gjennom å teste ut seksualiteten sin på venner av samme kjønn.
Du sier at du gjerne vil følge Gud, og at du tror at Guds ramme for samlivet er mellom en mann og en kvinne. Det tror vi også. Og vi tror Gud har gitt oss den rammen fordi det er det beste for oss.
Når du har bedt Gud om tilgivelse er du tilgitt! Det er det Bibelen sier og vi vil utfordre deg til å holde fast på det. Det er godt å høre at du også har bekjent dette for en tillitsperson. I 1. Joh. 1,9 står det at dersom vi bekjenner våre synder er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra urettferdighet.
Det er nok heller sånn at du ikke klarer å tilgi deg selv, og det er kanskje det vanskeligste når vi føler vi virkelig har tråkket feil. Vi vil utfordre deg til å skrive ned bibelverset i 1. Joh. 1,9 og lese det for deg selv hver gang du blir minnet på disse tankene om fortiden din.
Hvis ikke det hjelper deg til å legge disse tankene og følelsen av skam bort, så kunne du nok hatt nytte av å gå til en sjelesørger og få hjelp til å tilgi deg selv.
Venninnen ser nok dette på en annen måte fordi dere har forskjellig livssyn. Det er sannsynligvis derfor hun stiller spørsmål ved troen din.
Er du redd for at hun skal fortelle om det dere gjorde til andre? Det kan høres ut som om du ikke stoler på at hun vil holde dette hemmelig. Det er selvsagt vondt å føle at hun kan ødelegge for deg ved å fortelle om det til andre, men på den måten gir du henne mye makt over deg fremdeles. Hvis du klarer å tilgi deg selv for det dere gjorde, og bli ferdig med skammen, er det kanskje lettere å ikke la venninnen din ha overtaket i relasjonen deres.
Det er egentlig litt trist at du må forholde deg så mye til henne fremdeles. Det beste hadde nok vært om dere kunne være i hver deres gjeng og ikke møtes så ofte. Da hadde det kanskje blitt litt lettere å ikke føle deg så presset av dette.
Ditt liv kan bli et vitnesbyrd om Guds tilgivelse og trofasthet istedenfor å gå og føle deg tynget av de seksuelle opplevelsene fra fortiden. Det er mye bedre for både deg og venninnen din, og kanskje du da kunne sluppet å være så redd for hva hun kommer til å fortelle til andre.
Vi håper du klarer å tilgi deg selv, og at du kan gå videre og leve et liv i frihet fordi Jesus har tilgitt deg!
Vennlig hilsen Guttogjente.no