Fri fra porno

I første del av min historie om pornoavhengighet fortalte jeg om hvordan jeg i årevis var avhengig av porno. I denne delen skal jeg fortelle litt om hva jeg gjorde for å komme ut av avhengigheten.

Jeg tok kontakt med en mann jeg visste om. Når jeg skriver det, vet jeg av egen erfaring at mange som leser dette og som kjenner seg igjen i min situasjon, vil tenke: «Det er uaktuelt! Ikke tale om at jeg forteller dette til noen som helst!»

Sånn tenkte jeg også, i mange år. Men like ofte tenkte jeg; «Nå må jeg snart snakke med noen, for sånn her kan det bare ikke fortsette.» Mannen jeg tok kontakt med kjente jeg ikke. Vi hadde vært i samme kirke og jeg visste at han hadde undervist om sånne temaer på en bibelskole, men mer en det visste jeg ikke. Og på en måte gjorde det saken mye tryggere. Han hadde ikke noe med meg å gjøre og jeg hadde ikke noe med han å gjøre. Men vi var begge menn, med de samme driftene, de samme behovene, bare at han hadde levd lengre enn meg.

Jeg sendte en epost, eller sendte en tekstmelding, jeg husker ikke helt hvordan jeg tok kontakt. Men det endte i hvert fall med at vi avtalte å møtes hjemme hos meg en ettermiddag. Så på mitt eget kjøkken satt jeg plutselig overfor en mann jeg ikke kjente å skulle fortelle ham en mørk og fæl hemmelighet ingen hadde hørt meg fortelle før! Og det rare var at det var helt greit! Det er klart at jeg var nervøs, men langt mindre enn jeg hadde fryktet jeg skulle være. For nå var det så nært å bli bedre. Nå skulle jeg tørre det jeg hadde grua for i mange år! Og det gikk så bra! Han ble ikke sint, ikke skuffa, ikke fordømmende, ikke oppgitt, ikke lei seg, ikke slem, spurte ikke om mange detaljer, gravde ikke i mitt privatliv, ga meg ingen skyldfølelse (den hadde jeg nok av fra før!), men var bare lyttende. Han lot meg fortelle akkurat så mye som jeg ville. Og da jeg var ferdig sa han noe jeg visste fra før: ”Sexdriften er noe av det sterkeste som fins her i verden!» Men det jeg ikke ante var at flere enn meg kjente på den driften! At han, en voksen mann, sa at han kjente på de samme driftene som meg, han som var gift og alt – det gjorde så godt!

Så snakket vi videre om flere andre ting rundt sex, porno og tro. Til slutt ba vi til Gud sammen. Det var så udramatisk, så enkelt og så godt å få tilgivelse. Nå endra selvsagt ikke alt seg etter én samtale. Om jeg hadde trodd det, hadde jeg vært rimelig naiv. Det hendte fortsatt enkelte ganger at jeg falt for fristelsen å se på porno igjen. Men det som endra seg var frykten. Frykten for at jeg var den eneste, frykten for å bli oppdaga, frykten for at det ikke fantes håp, frykten for at jeg aldri skulle klare å slutte. Trollet var ute i sola. Det fantes plutselig håp, og i dag er jeg fri.

Se også første del av denne historien :)