Gå til innhold
☰ Meny

Skal jeg vente på han?


Jeg møtte en gutt for to år siden og siden da har jeg vært forelsket i han. Vi er begge kristne, nokså gode venner og har en del felles venner. Jeg fortalte han hva jeg følte for et 1/2 år siden, men han følte ikke det samme, han var kun glad i meg som en venn. Jeg respekterte det og vi forsatte å være gode venner. Jeg er forsatt forelsket i ham, mange sier at de har trodd at han har likt meg eller liker meg litt, og unge og voksene folk som kjenner oss begge godt og som ikke vet noe om "vår historie" sier at vi er skapt for hverandre, og det gir meg jo selvfølgelig håp. Han bor vekke i et år og kommer tilbake om en god stund.
Skal jeg vente på han? Selv føler jeg at han er den eneste rette, også lurer jeg på om det er han Gud har valgt for meg, selv om han sa at han ikke likte meg. Det er veldig spennenes da. Han er 20 og jeg er 16. Jeg får jo bare slappe av i mellomtiden og se hva som skjer, men hva tenker dere?



Svar 28.07.2020

Takk for ditt spørsmål! For det første er det flott at du ønsker å finne et godt svar på denne utfordringen. Å spørre andre til råds og lete etter litt hjelp til å sortere tankene heller enn å finne ut av alt helt selv, kan ofte være et klokt valg!

Det er lett å forstå at du har forhåpninger i møte med denne kameraten din – kanskje særlig når det ut fra det du skriver, virker som det tok deg kort tid å bli betatt av ham etter dere ble kjent med hverandre, og at det har holdt seg såpass lenge.

Selv om det nok er riktig at noen mennesker passer bedre sammen enn andre, er det også viktig å huske på at for mange par varer denne opplevelsen ikke så veldig lenge: en stund ut i et forhold, og særlig i et ekteskap, blir det tydeligere at en slik relasjon forutsetter at en bevisst jobber for forholdet – en ser tydeligere at en ikke passer perfekt sammen likevel. I noen forhold starter det kanskje ikke fullt så spennende, men utvikler seg med årene til en dyp og rik relasjon– hos andre er begge stormende forelsket i startfasen, før begeistringen sakte men sikkert daler, og til slutt er så godt som borte. Dette er kanskje beskrivelser av ytterpunkter, men der er eksempler på vonde forhold som er blitt gode med mye arbeid, og gode forhold som er blitt vonde når en ikke riktig fikk til. En vet aldri helt på forhånd, men dette er bra å ha med seg i tankene når en føler at en har funnet ”den rette”: der er mange som har følt det slik og endt opp med å ta feil. Noen har jo også fått rett – men poenget er at vi bør være varsomme, og ta oss god tid til å tenke gjennom sakene, når følelsene blir sterke. Et livslangt ekteskap må uansett hvor godt man føler man passer sammen, bæres mer av valget og viljen og innsatsen for hverandre, enn ens egne følelser som forandrer seg over tid.

Kanskje det er slik at Gud har sett seg ut denne unge mannen til deg – hvem vet? Men jeg vil nevne for deg fire tanker som kan bli nyttige:

1) De fleste som finner seg en kjæreste når de er 16, forblir ikke sammen med den personen i så mange år. Der finnes selvsagt mange unntak fra dette, og de som holder sammen har nok også vært blant dem som har hørt av andre at de lot til å passe godt i lag. Men i tenårene vokser vi og forandrer oss ofte en del – så om en så i en alder av 16 får den kjæresten en vil ha, kan det hende at en selv tre-fire år senere har forandret seg en del og ikke lenger føler en passer så godt sammen med vedkommende. Du er 16, han er 20 – sannsynligvis vil du utvikle deg mer de neste fem årene enn han vil, så hvem vet hvordan dere vil se på hverandre da? Kanskje du vil komme til å synes han ikke er fullt så flott lenger – eller kanskje han andre veien vil være mer begeistret for deg og at det da ligger bedre til rette enn det gjør nå.

2) Du er fremdeles ganske ung. Dersom du ønsker å finne en mann å dele livet med, haster det ikke – du vet jo at de fleste som gifter seg gjør det ikke med noen de ble sammen med som 16-åring. Det betyr at det rent tidsmessig ikke synes å være noen stor risiko for deg å vente til denne kameraten din kommer hjem igjen: skulle du prøve å ”glemme” ham, og prøve å finne noen andre i mellomtiden i stedet, er det uansett ikke sikkert at den personen vil være ”den rette”. Slik sett kan det godt være ”verdt forsøket” å vente litt, hvis du tror det kan hende han forandrer syn på saken.

3) Samtidig er det å vente på noen som ennå ikke er interessert, en risiko man tar: én ting er at det kan være skuffende å vente til han kommer hjem og oppleve at han fremdeles ikke vil være mer enn venner – en annen er sjansen for at han kanskje finner en annen jente han vil ha. Men slik er det jo å være forelsket i noen – en har alltid en risiko for at den andre skal ha andre interesser! Kanskje det er noe en bare må leve med..?

4) Men la oss for et øyeblikk prøve å tenke på deg selv: når vi er forelsket er det veldig lett at vi fokuserer mye på den andre og kanskje på hvordan vi selv burde være for at den andre skal synes vi er attraktive. Men til syvende og sist ønsker du jo å finne noen som vil bli glade i den personen DU er, og ikke bare noen du prøver å være. Noen ganger hender det at vi ved å håpe og ønske at noen skal like oss, noen ganger kanskje glemmer litt å slappe av og være oss selv. Det beste ville nok være å først finne ut hvordan du kan fungere godt og klare deg selv uten en kjæreste: Hvis han slipper å føle at du bare vil ”ha ham” og heller kan se at du har noe å gi ham i stedet, er det nok mer tenkelig at han vil begynne å like deg slik du håper.

Du vil vokse en hel del i de neste årene som kommer. Selv om det vil være flott hvis du får en kjæreste du kan gå sammen med i troen i løpet av disse årene, er det også viktig å huske på at det kan være bedre å vokse og modnes uavhengig av en kjæreste, enn å kave for å ”få ham” og kanskje oppleve at det ikke varer – for eksempel hvis dere vokser fra hverandre igjen. Antakeligvis har dere en sunn og verdifull relasjon som dere burde ta vare på, i alle fall så lenge det er naturlig for dere – men hold åpen både den ene og den andre muligheten når det gjelder om det blir dere to eller ikke. Jo mindre vi binder oss til på forhånd, jo mindre risikerer vi å bli skuffet eller såret. Samtidig er det jo slik at den som intet våger, ikke har like lett for å vinne: Hvis du øver deg i en sunn selvstendighet og tanken om at dere kanskje bare blir venner, føles det kanskje skummelt – men samtidig er sjansen for å ”skyve ham vekk” mye mindre da – og hvis det ikke blir noe, kommer du da også mye bedre ut av det, samtidig som dere fortsatt kan ha en god relasjon. Dessuten vil du tryggere kunne gå en eventuell annen gutt i møte senere…

Det du selv konkluderer med er sannsynligvis det klokeste: slappe av i mellomtiden og se hva som skjer. Spør Gud om hvordan du selv med tiden kan bli ”den rette” for en annen – kanskje han du nå er glad i, kanskje noen andre. Men ta deg først og fremst den tiden som trengs både for deg selv og andre, til å tenke over ting, føle på ting, jobbe med ting, bli kjent og vokse som person. Husk at ”Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde” (1. Kor 13,4-5) – ikke forelskelsen, men den selvoppofrende kjærligheten alle som skal leve i en nær relasjon trenger å praktisere. Dersom vi lærer denne kjærligheten, kan vi klare å la også dem vi er blitt glade i, om nødvendig, gå sine egne veier. Men kanskje er du også heldig – hvem vet?

Lykke til med alt sammen! :)

Vennlig hilsen GuttogJente.no