Hei! Jeg er veldig usikker for tiden om hva som er normalt og ikke. Jeg er oppvokst i en kristen familie og har alltid hatt menighet rundt meg. Mange ser på min familie som perfekt, men der er ikke slik jeg opplever det.
Det er veldig mye krangling hjemme for tiden, og jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg føler alt er min skyld. Hvis jeg hadde gjort ting annerledes ville ting kanskje ikke blitt som det er nå. Søsknene mine oppfører seg annerledes, spesielt søstra mi, hun sliter med det meste av fysisk kontakt.
Ofte er jeg usikker på hvordan mine foreldre behandler henne, spesielt pappa. Han blir VELDIG ofte sint og sur, ofte skjønner jeg ikke grunnlaget for det. Jeg føler han overreagerer hele tiden, og legger skylden på meg/oss.
Plutselig kan han si "du har en far som er glad i deg". Det gjør meg skikkelig forvirret, En dag kan det virke som at han angret for at han fikk meg, og en annen dag er han plutselig "grei".
For tiden hater jeg å være hjemme, jeg klarer ikke slappe av der. Nesten alt jeg gjør eller sier blir feil... Klarer heller ikke konsentrere meg skikkelig på skolen, detter ut hele tiden.
Også lurer jeg på hvor grensen går for hva som er greit å gjøre med barna? Har foreldre lov å ta tak i oss, kanskje riste litt, og skylde på at det var der eneste som fikk oss til å skjønne alvoret?
Det ble sinnsykt mye tekst nå, men når jeg var mindre pleide pappa å ta meg på brystene og kile meg, som om det skulle være gøy. Som jeg husker det var der IKKE det, men jeg klarte ikke unngå å le. Jeg klarte etterhvert å unngå at han la meg om kveldene, og da gjorde han ikke det lengre heller.
Har egentlig hundrevis av spørsmål, men føler alle blir så kleiene og rare... Snakker med noen i menigheten om noe av dette, men klarer ikke åpne meg helt for dem, selv om det tror jeg gjør det.
Tror egentlig ingen kan klare å se hele bildet uansett, klarer det egentlig ikke selv, blir for komplisert tror jeg.
Jente 14.
Hei!
Slik vi forstår så opplever du å gå igjennom en vanskelig tid med et krevende sosialt klima i hjemmet. Det er ikke så lett å komme med veldig gode innspill i en situasjon som den du opplever, uten å kjenne litt bedre til hvordan de ulike personlighetene i din familie er og fungerer sammen. I perioder i livet kan det oppstå vanskeligheter, slitasje og andre utfordringer som kan være krevende for oss mennesker å håndtere på en god måte. Det kan skje i alle aldre og faser av livet og kan få utløp i form av oppdemmet sinne og kjefting på de nærmeste rundt seg, uten at en egentlig vil det, og selv om en egentlig er glad i hverandre. Den perfekte familie finnes vel egentlig ikke, men det er gode og mindre gode måter å forholde seg og jobbe sammen mot at alle skal få et bedre familiefellesskap.
Uansett er det viktig for deg å vite at det ikke er du som har ansvaret for hvordan dine foreldre oppfører seg. Voksne har ofte mye å tenke på, og som en konsekvens av det oppfører noen seg kanskje på en måte som ikke er bra eller akseptabelt ovenfor andre. Men det er aldri barna som skal ta på seg ansvaret og bære skylden for dette. Vi nevner dette fordi de fleste barn har lett for å føle seg skyldig og ta på seg ansvar for foreldrene sine problemer. Det er viktig at du ikke gjør det. Men det kan være vanskelig å greie å se det uten å få litt hjelp til å sortere i følelsene.
Prøv å finne noen som er godt voksen og som du vet vil ta deg på alvor, og behandle informasjonen fortrolig. Det kan f.eks være helsesykepleier på skolen din eller en lærer du har tillit til. Vår oppfordring er at du prøver, selv om det er vanskelig, å være så ærlig som mulig når du setter ord på alle tankene du har. Deretter er det enklere å motta hjelp til å sortere tankene bedre. Dersom du opplever det helt umulig å få til å snakke om dette med noen, så forsøk gjerne å skrive et brev der du setter ord på hvordan du opplever situasjonen i hjemmet. Fortell hvor vanskelig dette føles for deg, slik at den du snakker med så godt som mulig forstår hvordan du egentlig har det.
I spørsmålet ditt opplever vi at du antyder at det kan hende noe foregår mellom din far og din søster knyttet til fysisk kontakt som ikke er bra, eller at du har opplevd noe slikt selv. Dersom du har sett eller vet noe helt konkret om at det skjer og dersom du har sterke mistanker som du ikke har fått til å skrive om i dette innlegget, fordi det er vanskelig og betent, så er det likevel HELT nødvendig at du kontakter noen for å søke om råd og veiledning. Dette gjelder også hvis du eller andre i familien opplever fysisk vold. Du kan for eksempel ta kontakt helsesykepleier på skolen din, ringe til alarmtelefonen for barn og unge 116111 eller ringe til Kirkens SOS 81533300, der er det mennesker som du kan snakke med og som kan gi deg råd om hva du bør gjøre.
Vennlig hilsen GuttogJente.no