Gå til innhold
☰ Meny
Bry deg om kroppen din

Bry deg om kroppen din

Har Guds ord noe viktig å si om kropp? Det er ikke slik at vi bare har en kropp, men vi er kropp. Derfor trenger vi å ta godt vare på den. I påvente at det som virkelig skal komme…

Vi er hele mennesker, og spesielt om synet på kroppen i kristendommen. Enten det handler om tatoveringer, sex eller tankegangen om det kun er bønn og bibel som gjelder for oss kristne.

Tatoveringer

For et par år siden var jeg i Syden på en chartertur for barnefamilier. Vi lå og solte oss ved bassengkanten, og endelig kjente jeg på roen og anledningen til å tenke over livet. Da la jeg merke til at det var veldig mange på min alder som hadde tatoveringer. På mange av tatoveringene sto navnene til barna, med fødselsdatoer og sånt. Andre hadde tatoveringer av fotballag de heiet på. Det var altså påfallende hvor mange av de som lå rundt meg som hadde ganske personlige tatoveringer.

Det var nesten litt sånn at tatoveringene dekorerte kroppene deres med hva som er viktig for dem i livene sine. Kroppen var en slags katedral som viste hva de satte høyest i livet, enten det var barna, fotballaget, eller andre tatoveringer som var fine og kunstneriske. Tatoveringer har blitt en veldig vanlig måte å uttrykke den identiteten vi vil skape oss og de kommuniserer noe om hvem vil være.

Mange jeg kjenner har tatoveringer, og jeg har et veldig avslappet forhold til det, slik de fleste i min generasjon har. Men jeg selv har ingen tatoveringer, selv om jeg som kristen er fri til å følge min samvittighet på dette området.

Men det at jeg ikke har tatoveringer, sier også noe om hvem jeg vil være. Jeg har kommet fram til at den beste måten å ære Gud på med kroppen min for min del, er å la den være så vanlig og naturlig som mulig. Det er kanskje litt traust og kjedelig, men det er noen fordeler med å være det også. For meg er det viktig at barn og unge ser at det går an å ha et passelig avslappet forhold til hvordan vi ser ut. Og så er det viktig for meg at først og fremst er det indre livet fra Gud folk legger merke til når de treffer meg.

Kroppen trenger en god klem

Som sagt ønsker jeg å bruke kroppen til Guds ære, og la meg ta et bibelvers som handler om dette med kroppen. I Første Korinterbrev kapittel 6, 13-20 tar Paulus opp dette:

Kroppen er ikke til for hor; den er for Herren, og Herren er for kroppen. Gud reiste opp Herren, og ved sin kraft skal han også reise oss opp. Vet dere ikke at kroppene deres er Kristi lemmer? Skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en hores lemmer? Det må ikke skje! Eller vet dere ikke at når noen holder seg til en hore, blir de én kropp? For det står: De to skal være én kropp. Men den som holder seg til Kristus, blir én ånd med ham. Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp. Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

Kristendommen setter altså synet på kroppen veldig høyt. Kroppen vår er faktisk skapt av Gud. Både med dens begrensninger og muligheter.

Kroppen trenger søvn og hvile. Kroppen trenger mat og drikke. Kroppen trenger vask og pleie. Kroppen trenger en god klem og å bli omfavnet av andre mennesker. Kroppen liker å bli satt pris på, og snakket til på en fin måte. Kroppen går gjennom en fase fra å være ung til å bli gammel. At dette er sånn Gud har tenkt det da han skapte oss, og gjennom å akseptere og omfavne dette, ærer vi Gud ved måten vi lever på.

Det jeg sa høres litt sånn selvfølgelig ut, men faktisk er det viktig å si det høyt. For vi lever i et samfunn hvor det er et ekstremt fokus på kroppen. Vi blir så lett revet med av alle idealene om hvordan kroppen bør se ut, at vi behandler kroppen vår på en måte som ofte ødelegger oss. Eller så er det lett å bli revet med av alt som er så gøy å være med på, at behovet for mat, hvile og søvn ofte havner i andre rekke. Eller så blir vi fortalt at det du gjør med kroppen din, har ikke noe å gjøre med hvem du er som person. Et slikt syn er veldig fremmedgjørende og gjør at du kan utvikle et distansert forhold til kroppen din.

Jeg vokste opp på en bondegård, og fikk kanskje inn med morsmelka at dette med utseende er en del av vårt selvbilde, men det er ikke det viktigste i verden. Som mange andre fikk jeg også et par ganger litt sårende kommentarer på kroppen min i ungdomstiden, men heldigvis har jeg stort sett hele livet vært omgitt av gode mennesker som ikke har vært ganske avslappet rundt dette med klær, utseende og kropp. Blant annet gikk jeg på ungdomsskolen med en av Norges største langrennsstjerner, og hun syntes det var morsomt at jeg og et par av kameratene mine gikk rundt i grussko (en type fotballsko) på skolen.

Vi er ånd, vi er sjel, vi er kropp

Kroppen er også ment til å være et tempel for Den hellige ånd. En del tenker at det høres veldig åndelig ut. Men Gud har skapt oss til å være hele og integrerte mennesker. Den hellige ånd er sendt for å forvandle oss til å bli mer lik Gud. Det vil han gjøre uten at han vil ta vekk våre menneskelige sider, vår personlighet eller talenter.

Det vi feirer i hver jul er den inkarnasjonen som skjedde da Gud ble et vanlig menneske gjennom Jesus Kristus (Joh 1,14). Den er faktisk ment å fortsette i Jesu kropp idag – menigheten. Det vil skape fellesskap full av ulike personligheter, gaver og talenter som beriker, sliper og utfyller hverandre.

Vi kan heller ikke redusere mennesket til et slags «åndelig» vesen hvor bønn, lovsang og bibel er det eneste som betyr noe.

Når jeg gikk på bibelskole for cirka tjue år siden, lærte jeg uttrykket: “Du er en ånd, har en sjel og bor i en kropp”. Det høres kanskje kristelig ut, men uttrykket er ubibelsk og står i strid med at vi først og fremst er hele mennesker. Vi er ånd, vi er sjel, og vi er kropp (1 Kor 5,23).

Bibelen deler ikke inn livet i åndelige og uåndelige soner. Gjør vi det, skaper vi nok en todeling i tilværelsen som egentlig ikke Gud ønsker.

Bønn og Guds ord er viktig, men det er også sosialt samvær, fysiske kjærtegn, arbeid og hvile. Vi trenger alt dette for å fungere godt, det ene kan ikke kompensere for det andre. Forbønn og forkynnelse er viktig, men det står ikke i motsetning til å arbeide for en bedre verden. Å bekjenne seg som en kristen må aldri gå på bekostning av å være ekte og ærlig om livet, både når det går bra og når det er tøffe tider.

Jeg har ved et par anledninger merket at jeg har hatt stressreaksjoner i kroppen min. Det har vært på den måten at jeg har merket hjertebank og uro, selv om jeg egentlig har vært i ro og burde hatt hvilepuls. Heldigvis har jeg lært viktigheten av å lytte til sin egen kropp, og tatt disse signalene på alvor når det har hendt.

Kroppen har ikke nådd sitt fulle potensiale

En ting vi kan merke rundt oss, er at det er mye fokus på livet før døden. Det er en del eksempler på at de som ikke tror på et liv etter døden, blir opptatt av å få mest mulig ut av livet før døden. Og vi kan også legge merke til at en del bruker veldig mye tid og penger på at kroppen skal se mest mulig ungdommelig ut så lenge som mulig, og at det å bli gammel, syk og svak ikke er noe attraktivt. Likevel innhenter alderdommen oss alle.

Men i kristendommen er døden beseiret. Det snur opp ned på hele problemstillingen. I møte med alderdommen og sykdom har vi et framtidshåp som til og med inkluderer kroppen vår. Guds ord forkynner at kroppen vår skal oppstå, forvandles og herliggjøres, hva nå det måtte bety i praksis.

I Første Korinterbrev kapittel 15, vers 42-43 omtaler Paulus kroppen var som et såkorn, som blir

(…) sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft.

Det gjør egentlig at vi kan slappe litt av fra det verste kroppspresset. Kroppen min når uansett ikke sitt fulle potensiale før oppstandelsen. Jeg vil selvfølgelig ta vare på den og behandle den så godt jeg kan, men selv om jeg blir eldre og eldre, vet jeg at det beste ligger foran.

Jeg er så heldig at jeg kjenner så mange fine eldre mennesker. Men det er ikke at de har stram og rynkefri hud, eller hopper og spretter rundt i treningsklær som gjør dem vakre. Men det er at de smiler, er glade og vennlige, de elsker Gud og mennesker rundt seg, som gjør at jeg tenker: Sånn vil jeg bli når jeg blir gammel! Og jeg tror det handler om at deres indre menneske blir fornyet hver dag ved å leve nært til Gud og hans ord:

I Andre Korinterbrev kapittel 4 står det:

For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere. (…) Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag.

Hookekulturen

I høst leste jeg boka “Love Thy Body” av Nancy Pearcey. Hun sier at det er stor forskjell på det menneskesynet hun finner i Bibelen, og det menneskesynet som ligger bak mange av endringene som har skjedd i samfunnet de siste tiårene. Spesielt den seksuelle revolusjonen som har foregått siden 1960-tallet har forandret måten vi tenker på rundt kropp.

Bibelens menneskesyn bygger på at Gud har skapt verden med en hensikt. Det ligger en overordnet tanke bak skaperverket fra Guds side. Det er noe vi kan tolke ut fra naturen, og det gjelder også kroppene våre. For hvis det er slik at Gud har skapt kroppene våre, må vi gi rom for å snakke om hva det betyr.

Pearceys mener at om kroppen ikke gjøres til en viktig del av identiteten vår og synet på hvem vi er, mister vi en vesentlig del av vår menneskelighet. Og i verste fall utvikler vi et negativt forhold til kroppen, framfor å ære den og ta godt vare på den.

Et eksempel Pearcey nevner er det å ha tilfeldig sex, og at du bytter hvem du har sex med innimellom, altså det som kan kalles for hooke-kulturen. Denne kulturen bygger på premisset om at det du gjør seksuelt med kroppen din, ikke har noe med deg som person å gjøre. Sex fremstilles som en byttehandel for å gi hverandre nytelse, og det er lurt å ikke legge mer i det, så man ikke blir skuffet og såret.

Pearcey sier at det er et problem med dette, og det er at det ikke stemmer med virkeligheten. Det du gjør med kroppen din seksuelt, kan ikke løsrives fra hva du føler inni deg. Og dessverre er det veldig kort vei fra at noe av det fineste Gud har skapt, altså sex, blir ødelagt av mennesker som ikke vil deg vel, men som vil utnytte deg for sin egen del.

I det bibelske verdensbildet er sex og følelser integrerte deler i det å være et helt menneske, som har behov for å gjøre seg sårbar og være intim. Og det gjør at det bør være noen rammer rundt det. Det trenger vi å snakke mer om blant oss, for her er det mange unge som føler seg presset inn i en kultur som gjør ting med kroppen man kanskje ikke har lyst til. De trenger å høre at Jesus gir deg håp, og at han er sterk nok til å gjøre deg hel igjen som menneske.

Bibelen har altså et helhetlig menneskesyn som favner at vi både er kropp, sjel og ånd, og at kroppen har en egenverdi som skal respekteres. Det er ikke slik at vi bare har en kropp, men vi er kropp. Ved å anerkjenne dette, får vi en annen motivasjon til å ta godt vare på kroppen, beskytte den og lytte til dens signaler. Da gjør vi det faktisk enda enklere for Den hellige ånd å ta bolig i oss, og fylle oss med det han vil gi. Ved å la Gud være Gud, blir det enklere å være et ekte menneske.

Det er veldig mange andre ting det går an å snakke om rundt dette, og jeg vil anbefale deg å gå dypere inn i hva Bibelen sier om kroppen, og sjekke ut de lenkene jeg legger ut på Sennep.net om dette temaet. I den tiden vi lever i nå tror jeg det er viktigere enn noen gang at vi børster støvet av Bibelens positive syn på kroppen, og snakker sammen om hva det betyr for oss.

Artikkelen er hentet med tillatelse fra Sennep.net