Gå til innhold
☰ Meny

Hedre din far og din mor?

Et av de ti bud handler om å hedre sin far og mor. Gjelder det budet uansett for alle kristne? Hva med de barna som har hatt en dårlig oppvekst? Og hvilke tre faser omtales i Bibelen om barns forhold til sine foreldre?

De ti bud regnes av mange som gode leveregler å bygge et samfunn på. Ett av budene handler om forholdet til sine egne foreldre.

Du skal hedre din far og mor, så du kan leve lenge i landet. (2 Mos 20,12)

Bibelen sier faktisk en god del om relasjonen til våre foreldre. Det er kanskje ikke så rart. Det er ingen andre vi deler så mange år av livene våre med. Dersom en eller begge av dem lever til de blir rundt 80-90 år, har vi kanskje 40-60 gode år sammen hvis vi er heldige. Stadig færre ekteskap varer så lenge. Og heller ingen katter eller hunder lever så lenge.

Vi velger ikke våre foreldre.

Og det Bibelen sier om denne relasjonen kan summeres i tre faser: Lyde. Forlate. Og hedre.

FØRSTE FASE: LYDE FAR OG MOR

Vi velger ikke våre foreldre. De har en posisjon i livet mitt gitt fra Gud helt fra unnfangelsen av. Uansett hvilke omstendigheter jeg ble født under, brukte Gud foreldrene mine da han skapte meg på underfullt vis. Uten dem hadde ikke jeg vært til.

De har et spesielt ansvar for meg inntil jeg blir voksen selv. Både for å beskytte meg og gi meg omsorg, oppdragelse og veiledning. De har en gudegitt oppgave i å gi meg idealer og holdninger, slik at jeg selv blir i stand til å møte livet og møte voksenlivet. Enten det gjelder mitt forhold til politiet, regningene som må betales eller synet mitt på Melodi Grand Prix, har jeg ganske sikkert blitt påvirket av holdningene til foreldrene mine.

Så vanligvis vil alle foreldre gjøre så godt de kan, selv om de ikke er perfekte eller lykkes med alt.

Hør på din far, som ga deg livet, se ikke ned på din gamle mor! (…) La din far og din mor glede seg, la henne som fødte deg, juble! (Ord 23,22 + 25)

Guds ord til barna er ifølge Paulus å lyde sine foreldre, og lære så mye som mulig av deres veiledning og eksempel. Og foreldrenes veiledning må ikke være for hard, vekke sinne eller trass, men være preget av omsorg (Ef 6,1-4).

hedre far og mor - sitatbilde

ANDRE FASE: FORLATE FAR OG MOR

På vei mot voksenlivet endres relasjonen til foreldrene gradvis. Budet om lydighet trer mer i bakgrunnen, mens du trener på å bli myndig, selvstendig og stå på egne ben. Å øve på å ta ansvar er en prosess som normalt sett går gjennom hele ungdomstiden – samtidig som foreldrene aldri er langt unna når de trengs. Når barna blir voksne, er det derfor et annet skriftsted som blir mer aktuelt:

Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne. (1 Mos 2,24)

Det naturlige for barn når de blir voksne, er å forlate sine foreldre. En side ved dette er å flytte for seg selv, enten i kollektiv, hybel eller leilighet. Å bo hjemme når du er langt oppe i 20-årene vil ofte ende med frustrasjon både for deg og foreldrene dine.

Mange valg i livet har ikke noe klart fasitsvar.

Men det å forlate far og mor handler også om å bli selvstendig og stå på egne bein. Mange valg i livet har ikke noe klart fasitsvar. Hvilken utdannelse, jobb eller prioriteringer man bør gjøre, er ikke en avgjørelse du kan overlate til andre. Du eier ansvaret for dine valg. På de premissene kan selvfølgelig andre med mer livserfaring gi deg gode råd, eller stille viktige spørsmål du bør tenke over.

TREDJE FASE: HEDRE FAR OG MOR

Idealet for foreldre er å oppdra barna sine slik at de står på egne bein som voksne. Selv om budet om å hedre far og mor gjelder hele livet, sikter budet aller mest til forholdet mellom voksne barn og deres gamle foreldre.

Alle har sin historie rundt forholdet til sine foreldre.

Som voksen er det enklere å begripe omfanget av innsatsen foreldrene dine faktisk la ned. Ifølge Statens institutt for forbruksforskning bruker foreldre opp mot en million kroner pr. barn fram til de er 17 år.

Legg til bleieskift, dårlig nattesøvn, syke barn-dager, innsatsen i alle fritidsaktivitetene, alle tingene du ødela eller mistet – så forstår du at du står i en takknemlighetsgjeld til foreldrene dine. (Det er ikke noe du retter opp bare ved å hjelpe dem med nye apper på smarttelefonen deres, for å si det sånn…)

Etter at jeg ble pappa selv har jeg kjent på kroppen hva mine foreldre antakeligvis gjennomgikk når jeg selv var barn, og det har gjort meg enda mer ydmyk og takknemlig over alt de prøvde å gjøre for meg.

Å hedre far og mor innebærer å vise takknemlighet og respekt.

Jeg kan ikke huske å ha lest Paulus mer tydelig enn når det gjelder vårt ansvar i å ta vare på våre eldre familiemedlemmer:

Men har en enke barn eller barnebarn, da må disse først lære å leve gudfryktig i sin egen familie og med takk gi noe tilbake til de eldre. For dette er etter Guds vilje. (1 Tim 5,4)

En som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro. (1 Tim 5,8)

Å hedre far og mor innebærer å ære dem og vise takknemlighet og respekt til dem både i ord og handling. Alle liker å bli satt pris på, og spesielt viktig er det å hedre de som har stått på i mange år for andres beste.

Det er fort gjort å tenke at de sikkert klarer seg, spesielt hvis de har god råd eller er relativt spreke for alderen. Eller at det er lett for dem å si fra hvis de trenger hjelp av deg.

Tilgivelse innebærer verken å bagatellisere, bortforklare eller fortrenge det som har skjedd.

Men det trenger ikke være tilfelle. For mange på vei inn i besteforeldregenerasjonen kan det være vanskelig både å innse og innrømme at de egentlig trenger sine sønner eller døtre innimellom. Både til praktisk hjelp, eller noen som bryr seg om hvordan det går med dem, og hvordan de opplever overgangen til det å tilhøre besteforeldregenerasjonen.

La oss kristne bli kjent for å være slike som hedrer våre foreldre og vise respekt og ære til de eldre i samfunnet vårt!

GJELDER DETTE ALLTID?

Det du har hørt hittil i episoden er vel og bra når relasjonen til sine foreldre er god. Men hva med de familiene hvor barna har hatt en dårlig oppvekst? Hvor foreldrene verken har gitt omsorg, beskyttelse eller vært særlig tilstede i barnas liv?

La meg bare først si at i visse tilfeller, spesielt hvor rus, psykiatri, vold eller overgrep er en del av bildet, kan det være nødvendig å bryte kontakten for å ta vare på deg selv og dine barn. Har du en slik situasjon, bør du snakke med en pastor, terapeut eller sjelesørger. Både for å få fortalt din historie til noen du stoler på, og begynne vandringen mot tilgivelse og ekte frihet.

I andre tilfeller kan jo relasjonen til foreldrene blitt så konfliktfylt og betent av andre årsaker at du helst skygger banen. Er det da mulig å si at det å tilgi og hedre far og mor gjelder uansett?

TILGIVELSE GIR FRIHET

Mange misforstår dette med tilgivelse, og tror at man må gjøre seg fortjent til å bli tilgitt. Eller at du venter på at foreldrene innser at de burde be deg om tilgivelse. Hvor du kanskje har prøvd å ta det opp eller antyde det flere ganger, uten å få den responsen du ønsker. Å vente på dette er dessverre et blindspor og fører ofte til skuffelser. Jesus ber oss om å tilgi, uten at vi går oss helt fast i hva foreldrene ikke innser eller hva de fortjener. Jesus sier i Markus 11,25:

Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres.

En annen misforståelse er at det å tilgi vil si det som skjedde egentlig ikke var så farlig likevel. Det betyr det absolutt ikke. Tilgivelse innebærer verken å bagatellisere, bortforklare eller fortrenge det som har skjedd, eller å overbevise seg selv om at det sikkert går over av seg selv. Da blir man fort nedtrykt og bundet i en slags underlegenhetsfølelse, hvor vonde følelser og aggresjonen lett vokser inni oss.

Ta et valg om å gi opp retten til hevn.

Men tilgivelse handler om å akseptere at jeg står overfor et valg jeg aller helst ville sluppet å ta, og som kanskje andre du kjenner ikke kjenner på kroppen på samme måte som du gjør. Valget rundt hvordan jeg forholder meg til at foreldrene begikk urett mot meg.

Når Bibelen snakker om tilgivelse, handler det først og fremst om å ta et valg om å gi opp retten til hevn for sin egen del. Det handler om å overlate saken på Gud, og la han få vurdere hva han vil gjøre med det.

Hvis foreldrene eller den andre parten er uinteressert i forsoning mellom dere to, så tilgi for din egen del og for din egen helse, og overlat saken til Gud. Uavhengig av hva den andre parten gjør kan du velge å stenge døra til baksnakking og å reagere på alt mulig andre gjør, og overlater alt i bønn til Gud og be å vurdere hva han vil gjøre med saken.

Hvis du vil leve et rikt og fritt liv, så forson deg med virkeligheten og forlat bebreidelsesbransjen.

Karsten Isachsen var en kjent TV-prest for en generasjon siden. Han holdt en radioandakt i NRK i 2002 om veien mot voksenlivet og det å ta ansvar for sitt eget liv, noe som vil alltid inkludere å avklare forholdet til sine egne foreldre. Selv i tilfeller med en relativt gjennomsnittlig og normal oppvekst er det lett å gå seg fast i misnøye over det foreldrene gjorde for deg, og legge skylda på dem. Her er noe av det han sa den gangen:

Jeg vet ikke om du ligner på meg, men jeg tror at jeg er ganske flink til å gi menneske rundt meg en skikkelig tabbekvote. Og jeg forlanger alltid en skikkelig tabbekvote til meg selv, jeg vil ha plass til litt kreativ galskap – det går jo så fort dette livet.

 

Men det er to mennesker jeg alltid har forholdt meg helt annerledes til enn til alle andre mennesker, og det er mor og far. Jeg kan vel enkelt si det sånn at jeg hele livet kun har stilt ett krav til mine foreldre, og det er at de skal være fullkomne.

 

Noe mer har jeg ikke forlangt. Men hvis jeg på noe punkt har kunnet påvise at mor eller far ikke holdt mål, ja da har jeg gitt meg selv verdens beste grunn til å være verdens bitreste menneske. Og så har jeg sagt til meg selv: Hadde moren min vært annerledes, hadde faren min vært annerledes, så hadde livet mitt vært annerledes.

 

Kanskje har jeg rett, kanskje livet mitt ville vært helt annerledes hvis mor eller far var annerledes. Men det jeg ikke har rett i, det er at jeg da resten av livet skal gå og bebreide mor og far.

 

Å bli voksen, det er å ta ansvar for sitt eget liv, det er å stå som eier av sin barndom, stå som eier av sin seksualitet, stå som eier av sin irritabilitet.

 

I de øyeblikk hvor du bebreider mor eller far aller hardest, så tenk et øyeblikk denne tanken: De hadde også en barndom, som du nesten ikke vet noe om. Og de hadde heller ikke foreldre som var laget av gullstøv, og de kom heller ikke helt forlengs inn i det voksne liv. Hvis du vil leve et rikt og fritt liv, så forson deg med virkeligheten og forlat bebreidelsesbransjen.

Det var Karsten Isachsens ord. Jeg prøver ikke å skape et inntrykk av at det å tilgi og hedre sine foreldre er enkelt eller lettvint. Når jeg har snakket med mennesker som har tilgitt foreldre, beskriver de en prosess med sterke følelser, konfrontasjoner og tøffe, ærlige og oppklarende samtaler.

Men ved å gå igang med denne prosessen og tilgi de som gjorde deg vondt, vil flere mirakler kunne skje:

  • Ved Guds nåde blir du satt i frihet til å gå videre i livet og legge det vonde bak deg.
  • Ved Guds nåde velger du nåde foran hevn, og tar tilbake kontrollen over din egen livshistorie.
  • Ved Guds nåde snus forbannelse til velsignelse.
  • Ved Guds nåde kan det hende at det å hedre far og mor, på tross av hva de gjorde mot deg, ikke er så utenkelig som det kanskje føles nå.

Alle har sin historie rundt forholdet til sine foreldre. Ingenting av det jeg har sagt i denne episoden vil være 100 % treffende for det du har opplevd. Men kanskje vil du kjenne igjen noe av det jeg har sagt, og kunne ta det med deg videre.

Artikkelen er hentet med tillatelse fra Sennep.net