Hvordan vet man hva i bibelen som skal tolkes bildelig og hva som skal tolkes bokstavelig. Og hvorfor er det ofte slik at de fine tingene blir tolket bokstavelig, mens de vonde og vanskelige blir tolket om til noe positivt?
Hei!
Til tross for at ordene ble formidlet av mennesker, er budskapet i Bibelen Guds ord til oss, med gyldighet til alle tider. Slik har troende kristne forholdt seg til budskapet i Bibelen, helt fra begynnelsen av (1. Tess. 2, 13). Og målet med formidlingen av dette budskapet, er å gi oss "visdom til frelse ved troen på Jesus Kristus" (2. Tim. 3, 15).
Det har derfor vært et viktig prinsipp for kirken – i hvert fall den protestantiske – at Bibelen skal tolkes på sine egne premisser: Skriften er sin egen fortolker. Dunkle tekster i den skal leses i lys av de klare tekstene. Større sammenhenger skal kaste lys over uklare enkeltheter.
Nå finnes det tekster i Bibelen som har en sjanger som i seg selv legger opp til en billedlig tolkning. Jotams fabel (Dom. 9, 7-15) er et eksempel på dette. Og i tekster som Johannes åpenbaring (apokalypser), spiller tallsymbolikk og billedtale en viktig rolle. Men vi kan ikke uten videre vri bibeltekstene slik at de skal passe til oss og våre synspunkter. Dersom tekstene taler klart om en sak – og ingen ting i tekstene selv tilsier at de er ment billedlig – har ikke vi "lov" til å tolke dem billedlig.
Likevel: Når Skriften er sin egen fortolker, må vi også ha klart for oss at Bibelens vitnesbyrd om seg selv IKKE setter alle tekstene på samme linje. Noen tekster er viktigere enn andre. Bibelen har nemlig en kjerne eller sentrum. Og dette sentrumet er Jesus Kristus. Det er faktisk Jesus selv som har lært oss dette (Joh. 5, 39 og 46). Og det er jo nettopp ham Bibelen kaller "Guds Ord" (Joh. 1, 1; 1. Joh. 1, 1 og Åp. 19, 11-13).
Dette viser oss et viktig skille mellom Det gamle testamente, som ble skrevet før Jesu fødsel, og Det nye testamente, skrevet i lys av Jesu liv, død og oppstandelse. Selv om Gud åpenbarer sin vilje også gjennom Det gamle testamente, er det noe foreløpig og uklart ved skriftene der. For det er altså først ved Jesus Kristus at Gud har vist oss hvem han er på en endelig måte (Hebr. 1, 1-2; Joh. 1, 18). Og ikke før Jesus får lyse over tekstene i Det gamle testamente, ser vi klart hva disse dypest sett handler om.
Vi kan noen ganger bli fristet til å tolke klare bibeltekster – særlig, som du sier, de vanskelige – billedlig eller formildende.
Så kan det jo også være fristende å omtolke de Guds bud vi ikke forstår vitsen med, slik at de bedre kan gi mening for oss som lever nå. Dersom vi f.eks. mener at samlivet vårt er ekte kjærlighet, kan det vel ikke være så avgjørende å vente til vi gifter oss før vi lever sammen?
Faller vi for slike fristelser, og tolker tekstene slik de til en hver tid lyder best i ørene våre, spørs det imidlertid om det ikke egentlig er våre egne følelser og fornuft vi bygger troen vår på. Bibelens budskap er det i hvert fall ikke.
Vennlig hilsen Guttogjente